En debatt om sparebankenes fremtid bør være uten falske premisser

De siste måneders debatt har vist at helheten i sparebankutvalgets innstilling effektivt vil avvikle EK-beviset og over tid sparebankmodellen slik vi kjenner den i dag. Mange ser at det er nettopp avvikling av sparebankenes tradisjonelle eierstruktur som har ført til svekkelse eller utradering av sektoren i mange europeiske land.

Fortsatt er det heftig diskusjon om noe som egentlig ikke var utgangspunktet for utvalgets arbeid: overskuddsdisponeringen (gaver og kundeutbytte) fra sjelen i sparebanksektoren, grunnfondet. Enkelte hevder at gavevirksomheten er et kraftfullt markedsføringsbudsjett, andre som selv har svært lave gaveutdelinger er rørende bekymret for nivået på gavevirksomhet hos konkurrenten, og ikke minst hevder DNB gang på gang at kundeutbytte fører til dårligere betingelser for kundene. Stemmer disse påstandene?

Sparebankenes særegenheter. Sparebankmodellen og regelverket for kapitalinstrumenter for sparebanker har utviklet seg i tråd med tiden. Bankene var aldri opprettet for å gi gaver, men for å tilby regulerte spare- og kredittmuligheter i sine lokalmiljøer. Gaveinstituttet ble senere til som et svar på akkumulering av overskudd, utover den kapitalen som skulle til for å finansiere fremtidig utlånsvekst. I 2009 ble denne fleksibiliteten økt, til å gjelde både gaver og kundeutbytte.

Det ble vedtatt omfattende endringer i regelverket for å gjøre egenkapitalbevis til et attraktivt kapitalinstrument som markedsmessig var like attraktivt som aksjer. Banklovkommisjonen (NOU 2009: 2) anbefalte i 2009 å styrke sparebankmodellen og sparebankenes særegenheter: 

«Skal utvanningsvirkninger kunne elimineres eller i det minste kunne holdes på et forholdsvis beskjedent nivå, må sparebankene sikres en forholdsvis høy grad av handlefrihet når det gjelder disponeringen av den del av de fastsatte utbyttemidler som tilordnes grunnfondskapitalen.»

Innføringen ble gjort for at banker med stort samfunnseierskap skulle ha flere virkemidler for å holde stabil eierbrøk. Sparebankutvalgets innstilling om å avvikle kundeutbytte er altså helt på kollisjonskurs med det grundige arbeidet banklovkommisjonen gjorde som forarbeid for lovendringen i 2009, uten at utvalget synes å ha noen gode grunner eller klare tanker om konsekvensene av dette.

Har åpningen for kundeutbytte i 2009 svekket gavevirksomheten? Tall fra Sparebankforeningen viser ingen tegn til at muligheten for å gi kundeutbytte fra 2009 har gått på bekostning av en betydelig allmennyttig virksomhet fra sparebankene og deres stiftelser. Da det ble åpnet for å gi kundeutbytter i 2009, var samlet gavebeløp fra sparebanksektoren på en halv milliard kroner. I 2023 er dette tallet åtte ganger så stort, og har økt til hele 4 milliarder.

Påstanden om at åpningen til å dele ut kundeutbytte har redusert gavevirksomheten er altså direkte feil. Tall viser også at banker med kundeutbytte ikke deler ut mindre i gaver relativt til størrelse, enn sparebanker uten kundeutbytte.

Har kundeutbyttebanker høyere marginer? For noen dager siden understøttet tidligere Nordea-topp Simen Munter DNBs udokumenterte påstander. Han hevder at kundeutbytte fører til høyere boliglånsrente. Han påstår at banker som tilbyr kundeutbytte sjelden har de laveste prisene i markedet. Hvor er dokumentasjonen på det? Hvor er de kritiske spørsmålene fra BankShift knyttet til fakta som understøtter påstanden?

Da må det vel være slik at rentemarginen på utlån er høyere hos kundeutbyttebanker, enn hos DNB og større sparebanker uten kundeutbytte? Denne påstanden holder ikke vann. Nedenfor vises utlånsmarginer på personmarkedet for DNB og en rekke større sparebanker med og uten kundeutbytte for i 2024 (per tredje kvartal).

Bildet er svært tydelig: Det er ikke belegg for at kundeutbyttebanker har en høyere utlånsmargin enn banker uten kundeutbytte. Tvert imot ser kundeutbyttebankene ut til å være vel så konkurransedyktig mot kundene på utlånsrente, som banker uten kundeutbytte.

Da bør ikke konklusjonen være å frata nærmere 1,3 millioner sparebankkunder muligheten for kundeutbytte i en krevende tid med høye renter.

Vi mener at samfunnsnytte begrepet favner bredt for sparebankene, og er relevant både for gaver og kundeutbytte. Er det mer samfunnsnyttig når DNB stiftelsen gir en milliongave til Henie Onstad for innkjøp av samtidskunst, enn å dele ut kundeutbytte til en småbarnsfamilie med krevende økonomi i Sandnes? Vi er usikre på det.

Hva bør gjøres? Det er forståelig at forretningsbanker og statseide DNB opplever sparebankene som krevende konkurrenter og ønsker å redusere bankkonkurransen. Det er også forståelig at sparebankenes største konkurrenter ønsker at særegenhetene med sparebanksektoren skal forsvinne, og at bankkonkurransen de neste tiårene skal spilles på de store forretningsbankens banehalvdel. Men vi tror et mangfoldig bankvesen, der sterke sparebanker også har noen særegenheter, er i landets, distriktenes og kundenes interesse.

Sparebankutvalgets innstilling er en oppskrift på å svekke bankkonkurransen, og vil starte avviklingen av en sparebanksektor som har tjent den norske modellen godt. Sparebankutvalgets arbeid knyttet til egenkapitalbeviset og kundeutbytte bør derfor legges bort for godt, og Finansdepartementet må straks gå i dialog med EBA for å påpeke at norsk regulering samsvarer med EU-kravene.

Før det gjøres endringer i prioritetsrekkefølgen for egenkapitalbevis, må departementet forsikre seg om at ingen unødvendige tiltak iverksettes for å oppfylle kravene til rene kjernekapitalinstrumenter. Hvis norske myndigheter ikke når frem hos EBA, må prioritetsrekkefølgen endres, og andre forslag skrinlegges for å redde egenkapitalbeviset. 

Vi setter vår lit til at ansvarlige politikerne tar en helhetlig og langsiktig tilnærming når utvalgets svake teori skal omsettes til praksis. NOU-en «Norske sparebanker – tradisjon og tilpasning» må ikke bli stående som «Norske sparebanker – tradisjon og avvikling».