INNLEGG
«La oss få samme spilleregler som resten av Europa»
Med ny teknologi som kunstig intelligens vil finanssektoren endres i enda høyere tempo. Fintech-selskaper vil fortsette å utfordre etablerte banker med raskere, mer brukervennlige og teknologidrevne løsninger. Dette er selskaper som ikke sliter med utdaterte systemer, men opererer heldigitalt, skybasert og direkte der kundene er – på mobilen, på nett, uten filialer og papirskjemaer.
Daglig leder og gründer i Kameo
For de fleste er behovet åpenbart: fintech gir bedre tjenester, lavere kostnader og økt finansiell inkludering. Men det er kanskje ikke like åpenbart for norske myndigheter, som tviholder på særnorske reguleringer som bremser innovasjon mens EU og andre land ligger langt foran. For ikke å snakke om USA.
Fintech-selskapene utfordrer etablerte rutiner, priser og strukturer – til det beste for kundene. I film- og musikkindustrien var det ikke de etablerte aktørene som ledet innovasjonen – strømming kom fra nye utfordrere som Netflix, Spotify og Apple Music. Forbrukerne ville ha bedre løsninger, og nye aktører leverte.
Et av de sterkeste eksemplene på fintechs samfunnsverdi finner vi i Kenya. Der har M-Pesa på et drøyt tiår gjort at over 90 prosent av befolkningen har fått tilgang til banktjenester – heldigitalt. Uten å ha bankkonto. Fintech er ikke bare et luksusprodukt for teknologientusiaster; det gir reelle, positive endringer i folks liv, og er en bro til økonomisk inkludering.
Men innovasjon, ny fancy teknologi og kule nye fintech-selskaper hvor ledelsen går i hettegensere, er ikke nok. For at fintech skal lykkes, må rammebetingelsene være på plass. Regulering spiller en avgjørende rolle – både for å sikre tillit i markedet og for å hindre at dårlige aktører ødelegger for resten. Der har vi i Norge mye å lære, spesielt av EU, og ikke minst Sverige som sysselsetter ti ganger flere i fintech-industrien sammenlignet med Norge.
For med nye aktører, ny teknologi og nye ideer, følger også risiko. Noen selskaper har satset for aggressivt på vekst og tapt stort – eksempler som Trustbuddy, Wirecard og LendingClub viser hva som kan skje når tilsyn og ansvarlighet ikke holder tritt eller noen har dårlige intensjoner.
I Norge og EU er forbruker- og investorbeskyttelse sentrale prinsipper i finansreguleringen. Tradisjonelle aktører er underlagt strenge krav, men fintech har i mange tilfeller havnet i en regulatorisk gråsone. Som i Norge, som opererer med særnorske reguleringer, og hvor norske myndigheter åpenbart mener de kan regulere fintech bedre enn Brussel, EUs reguleringsglade midtpunkt.
Ta den norske reguleringen av folkefinansiering, som er ment å gi økt forbrukerbeskyttelse. Reguleringen stipulerer en begrensning på én million kroner per investor per år. Den rammer få privatpersoner som sjelden investerer så mye uansett, men blokkerer institusjonelle investorer – de som faktisk kan bidra til vekst.
En langt mer fornuftig løsning ville vært en grense på hvor mye en investor kan plassere per enkeltlån, inntil vedkommende har dokumentert erfaring eller gjennomgått en kunnskapstest. Gjett hva? EU vedtok dette for flere år siden.
Faktisk har vi ikke klart å implementere EUs allerede vedtatte folkefinansieringsforordning som har ligget hos Finansdepartementet siden 2021. Mens vi venter, dukker det opp nye aktører som benytter seg av smutthull i det gamle regelverket – aktører som neppe ville bestått under EUs regler.
Vi ber ikke om spesialbehandling, bare rettferdige og harmoniserte rammevilkår for norske fintech-selskaper. Bedre EU-tilpasning ville gitt bedre tjenester, mer finansiering og flere attraktive investeringsmuligheter. Vi kunne hatt vår egen M-Pesa i Norge, hvor enda flere fikk tilgang til gode investeringer – ikke bare de rike få.
Siden vi ikke har et fornuftig regelverk her hjemme, satser vi på Sverige istedenfor. Det er et valg vi helst skulle sluppet å ta.
