INNLEGG
La oss ikke skrive historien om bransjen som ble for rik
Den nasjonale konkurransekraften DNB selv har uttrykt dyp bekymring for, bygges ikke når statseide markedsledere går på jobb om morgenen for å svekke rammebetingelsene til egne konkurrenter, skriver Simen Eilertsen i Bulder.
Konserndirektør Bulder
Bankshift og DN har gjennom en rekke artikler vist hvordan DNB har arbeidet aktivt i flere år for å stoppe ordningen med kundeutbytte fra sparebankene. Etter å ha fulgt debatten over en periode, sitter jeg igjen med følgende spørsmål:
Hvorfor skal vi som nasjon være tjent med å fjerne unike og kundevennlige ordninger som gir oss kraft i møte med utenlandske giganter?
Mener DNB at vår bransjes langsiktige kraft bygges best når vi bruker våre ressurser på å svekke hverandre, eller når vi jobber knallhardt for å forbedre eget tilbud?
Hvert år vi har delt ut kundeutbytte, har vi mottatt mange engasjerte historier fra kundene våre. Kanskje ble pengene brukt på noe spesielt – eller kanskje var det bare deilig å få litt ekstra til regninger, sparing eller noe hyggelig. Alle erfaringer, små eller store, viser hvor viktig dette er for dem.
I en nylig undersøkelse svarte over 13.000 kunder at vi bør kjempe for å beholde kundeutbyttet. Under 100 kunder svarte at vi ikke bør gjøre det. Det å være en sparebank, 60 prosent eid av kundene og samfunnet, er en kundevennlig eierform. Med deling av utbytte har vi funnet en modell som samfunnet (ellers) roper etter i andre næringer (for eksempel energi):
Overskudd opp til et visst punkt gis tilbake som samfunnsnyttige utdelinger.
Overskudd over dette punktet gis tilbake til kunden.
Hvis vi som næring blir mer opptatt av å stoppe det som er bra med hverandre, enn å levere bedre løsninger for våre egne kunder, risikerer vi å utvikle oss baklengs. Å dele overskuddet tilbake til kundene skiller ikke bare Bulder og andre norske sparebanker fra DNB. Det skiller oss også fra internasjonale giganter som Facebook, Apple, X, Klarna og andre som kan ønske å etablere seg på det norske bankmarkedet.
Om vi jobber aktivt for å svekke hverandre, øker vi samtidig sannsynligheten for at disse kan etablere seg og på sikt diktere det norske bankmarkedet. Jeg mener det er utdatert og skadelig å tenke at næringen får det bedre av at kundene får det verre. Dette er ikke tiden for å skrive historien om «bransjen som ble for rik». Dette er tiden for å krumme nakken, dyrke konkurransen og skrive historien om en styrket næring, til glede for kunder, banker og samfunn.
