EUs nye retning setter norsk konkurransekraft på spill

Inger-Johanne A. Rygh

Direktør for myndighets- og samfunnskontakt i EU for DNB.

Dette er en månedlig spalte fra direktør for mynidghets- og samfunnskontakt i EU Inger-Johanne A. Rygh i DNB.

Det siste året har stemningen i Brussel gått fra relativ optimisme knyttet til at «regulering virker», til en klar «sense of urgency» for europeisk konkurransekraft. I mars skrev eurogruppen at «Europa risikerer å havne bakpå internasjonalt hva gjelder konkurransekraft, vekst, og velstand blant innbyggerne». De pekte på at «mangelen på dype og velfungerende markeder for risikokapital i Europa(...) fortsetter å tvinge mange av EUs mest dynamiske og innovative virksomheter til å jakte finansiering i utlandet». Med det utgangspunktet stilte alle eurolandene seg bak en detaljert tiltaksliste som peker på mindre fragmentering, lavere regulatorisk byrde, og lavere transaksjonskostnader for å styrke EUs kapitalmarked og dermed innovasjons- og vekstevne.

I sin rapport om EUs indre marked fra april pekte president for Jacques Delors-instituttet og tidligere statsminister i Italia, Enrico Letta, på sikkerhet, digitalisering og et sterkere finans- og kapitalmarked som nøkler for å styrke Europa inn i fremtiden. Til sist i september kom rapporten det var knyttet størst spenning til, tidligere sjef for den europeiske sentralbanken Mario Draghis rapport om europeisk konkurransekraft. I listen over mange konkrete tiltak lå anbefalinger om mindre byrdefull regulering og bedre utnyttelse av Europas private kapital, både den institusjonelle og forbrukersparing. Draghis rapport er godt synkronisert med politiske dokumenter som ble sluppet i juli, da Ursula von der Leyen ble gjenvalgt som president for Europakommisjonen. Den er også godt synkronisert med mye av det eurogruppen pekte på tidligere på våren.

Mye av det Draghi foreslår er komplisert å gjennomføre. EU kommer til å velge de lavthengende fruktene først. De finner man ikke minst i eurogruppens uttalelse. For den nye politiske ledelsen i Brussel er det et nærliggende dokument å se til fordi eurogruppelandene allerede står samlet bak anbefalingene. Eurogruppen peker på en smørbrødliste med forslag om mer enhetlig tilsyn, mindre regelverksfragmentering på nasjonalt nivå, konsolidering av infrastruktur og lavere terskel for at forbruker- og institusjonell kapital kan investeres i egenkapitalinstrumenter som styrker europeisk næringsliv. Det er stor grunn til å tro at mye av dette blir konkret politikk. Her hjemme bør det vekke interesse for hvor norsk næringsliv står når løsningene EU peker på er å bli sterkere ved å knytte seg tettere sammen internt.

I norsk offentlig ordskifte er det stor avstand til bekymringen for konkurransekraft som man finner i våre naboland. I EU er det en bred erkjennelse av at konkurransekraften må styrkes og at privat kapital og et sterkt europeisk kapitalmarked er avgjørende for å tette investerings-, innovasjons- og vekstgapet til USA og Asia. Selv med sterke norsker statsfinanser kan man stille spørsmål ved om Norge har råd til å distansere seg fra den pågående debatten om hvordan det private kapitalmarkedet skal bidra til å sikre fremtidens arbeidsplasser og velferd.

Det er en kompleks diskusjon. Et dokument å se til, på et sted mange ikke leter, er en EFTA-rapport fra juli om hvordan EØS-avtalen bør driftes når EU går mot en mer helhetlig politikkutvikling som visker ut grensen mellom det indre marked og andre politikkmål. Som Eldring-utvalget, peker EFTA- rapporten på EØS-avtalen som kjernen i Norges samarbeid med EU. Den peker også på risikoen som ligger i å bli sett på som et tredjeland dersom synet på hva som faller innenfor EUs indre marked er snevrere hos oss enn i EU. Det grunnleggende budskapet er at når EU endres i rask takt, må Norge lene seg frem og tørre å tenke nytt rundt hvordan EØS skal bevares for fremtiden.

I sum bør årets rapporter og politiske dokumenter gi giv til en «sense of urgency» i Norge om hvordan vi skal bevare like konkurransevilkår med resten av Europa, uhindret adgang til vårt største eksportmarked, og fremtidig sterk norsk konkurransekraft.