Når fintech blir svindeltech

Daglig dekker norske banker millionbeløp i tap som følge av svindel. Stadig mer av svindlede midler havner i utenlandske banker vi er pålagt å tilrettelegge for betaling til, men som verken vil samarbeide om svindeltiltak eller ta ansvar for svindel utført av deres kunder.

Økt konkurranse, men også nye muligheter for uærlige

Mange av aktørene er utfordrere på deler av betalingsinfrastrukturen og har gode verdiforslag på både rente og gebyrer. Intensjonen bak EU-reglene som åpner for betalingsformidling på tvers av landegrensene er derfor god og forbrukervennlig, men hva skjer når lovregulering mot svindel og hvitvasking ikke er harmonisert på tvers av de samme landegrensene? Muligheten til å opprette kundeforhold i en av disse neo-bankene på minuttet er attraktive for en som har blitt avvist i andre banker. Den blir ikke mindre attraktiv av at enkelte av disse aktørene også er et godt sted å omgå både det særnorske spillforbudet, og videresending av straksbetaling på tvers av landegrenser.

Kampen for økt brukervennlighet og raskere overføringstider mellom bankene, gjør at det er stadig økte krav til samhandling mellom bankene. En samhandling vi i Norge både har hjemmel for i hvitvaskingsloven, og i tillegg gode tradisjoner for gjennom samarbeid i Finans Norge.

De fleste spor etter svindler stopper ved landegrensene

I hverdagen møter vi en mur av taushet fra disse utenlandske betalingsforetakene. Dersom de mot formodning svarer på henvendelse om at deres kunder har svindlet våre, så er svarene at de må ha samtykke fra svindleren for å tilbakeføre penger(!?!), eller at vår kunde selv må anmelde forholdet i eksempelvis Litauen. De mener også at de ikke har lov å svare banker på hvem som står bak svindelen, eller hvor midlene har tatt veien. På denne måten har vi gjennom EU lovgivingen endt opp med at påkoblingen mot internasjonal konkurranse om betalingsprodukter har endt opp med å bli en påkobling mot svindel- og hvitvaskingsfabrikker.

For norske fintech-aktører blir også forskjellen i regulering mot svindel og hvitvasking en klar konkurranseulempe. Skal du bygge en fintech-aktør fra Norge må du selvsagt etterleve norske regler for både ansvar for svindel og tilbakeføring av ikke-autoriserte betalinger til kundene. Regler som er et unikt forbrukervern, men som også medfører kostnader.

Alle banker ser problemet, men hvem kan stoppe det?

Når kommer de første bøtene fra Finanstilsynet til utenlandske aktører som står som mottakere av en stor del av alt som svindles fra norske forbrukere, og likevel ikke innfører strakstiltak for å stoppe svindelstrømmen? Kanskje kan til og med norske banker stå sammen om å gjøre aktørene ansvarlig for utbyttet fra straffbare handlinger som disse bankene sitter på, og som vi erstatter til våre kunder.