INNLEGG
EØS-etterslepet: Enkelt politisk regnestykke vil styrke norsk finans
Norge trenger en skikkelig satsing fra myndighetene om EØS-etterslepet skal bekjempes, skriver direktør for myndighets- og samfunnskontakt i EU, Inger-Johanne A. Rygh.
Direktør for myndighets- og samfunnskontakt i EU for DNB.
Et mål med EØS-avtalen er at Norge blir et mer attraktivt sted for næringsutvikling og investeringer. Gjenkjennelighet, stabilitet og forutsigbarhet er sentrale kriterier når selskaper og investorer velger hvor de investerer og driver næring. Gjennom homogene rammevilkår, likt tilsyn og lave etableringsbarrierer skal EØS-avtalen sørge for at det er lett å velge Norge. Det gjelder ikke bare for utenlandske investeringer til Norge, men også norske foretak som vurderer forhold som påvirker drift og lønnsomhet når de velger om de skal bli i Norge eller flytte.
Over tid har det utviklet seg et voksende regulatorisk avvik mellom Norge og resten av EU, hvor norsk finanssektor og selskaper i et betydelig omfang har avvikende rammevilkår som påvirker kostnader og er operasjonelt krevende. Avviket skyldes i stor grad forsinkelser, EØS-etterslep, hvor regelverk som er vedtatt i EU ikke tas fortløpende inn i EØS-avtalen i tråd med avtalens formål. Siste tids oppslag om utflytting av norske fond viser konsekvensen. De som har vært nær fondsmarkedet lenge, vet at utflytting er et resultat av mange år med etterslep og særnorske krav som gir vanskeligere driftsforhold i Norge.
De aller fleste sakene i EØS-etterslepet skyldes manglende ressursprioritering og modernisering av EØS-systemene. Det er bare et fåtall av forsinkelsene som skyldes politisk vanskelige saker. Mens EU både har reformert sitt institusjonelle oppsett og mangedoblet mengden regelverk, bygger systemene på EFTA/EØS-siden fortsatt på oppsettet fra 90-tallet. I takt med at EU endrer seg, eksempelvis med større bruk av forordninger med korte frister, er det behov for å tenke nytt.
Mange effektiviseringer i EØS bør være enkle å få på plass. Når EØS-etterslepet gang på gang leder til hastesaker for å sikre driftsvilkår for aktørene i det norske finansielle systemet, burde etterslepet heller ikke være vanskelig å prioritere. Som Eldring-utvalget påpekte medfører etterslepet at «viktige sektorer i økonomiene i hele EØS må leve med uklarhet om plikter og rettigheter i Norge, Island og Liechtenstein, noe som er negativt både for investeringer og etableringer.» Fra et rent makroøkonomisk perspektiv burde det være enkelt å prioritere de nødvendige ressursene en varig reduksjon av EØS-etterslepet krever. Sterke norske aktører i det finansielle systemet bidrar til fellesskapet gjennom skatt og utbytte både direkte som egen næring og indirekte som en finansiell tilrettelegger for vekst i andre næringer. Regnestykket burde dermed være enkelt.
Norske myndigheter har nå satt problemstillingen på dagsordenen, bl.a. gjennom revidert utredningsinstruks og et forsterket press for å øke tempo i EØS-innlemmelser. Det må likevel mer rettede virkemidler og en skikkelig satsing til for en varig endring. Man må kombinere varig reduksjon av etterslepet med rask og homogen gjennomføring i norsk rett og en vilje til etterfølgende lik praktisering av regelverket. Eksempler på relativt enkle tiltak er automatisering og hurtigere prosesser for å utarbeide EØS-komitebeslutninger, bedre tidlig informasjonsflyt og tidligere involvering av norske myndigheter og næringsliv, samt en erkjennelse av at handlingsrom er noe som brukes før EU vedtar regelverk. Eldring-utvalget peker på mange gode tiltak som bør følges opp.
EØS-avtalen er en unik avtale ved at den er dynamisk og skrevet med brede prinsippbaserte bestemmelser ment for å vare over tid. Med politisk vilje er det mulig å bruke disse bestemmelsene til å utvikle avtalen slik at den sikrer sterke, gode rammevilkår for norsk næringsliv også i fremtiden. Med en mer aktiv holdning til å utvikle EØS-avtalen, både politisk og teknisk, vil avtalen ikke bare gjøre Norge mer attraktivt som et sentrum for finans og næringsliv, den vil også legge til rette for enda bedre politisk utveksling med EU. Det skulle man tenke er en vinn-vinn for norsk næringsliv, norsk økonomi og for styrket norsk politisk deltakelse i utviklingen av fremtidens Europa.
