Fordypet seg i bankenes rentesetting: – Ganske klart at norske rente­endringsvilkår ikke oppfyller kravet

Etter at EFTA-domstolen gikk ut med sine rådgivende uttalelser om islandske bankers renteendringsklausuler, er spørsmålet om også norske klausuler er urimelige og om norske boliglånsavtaler dermed er i strid med EØS-retten.

Advokatfullmektig Jenny Klem i Deloitte Advokatfirma presenterte sin masteroppgave på Finans Norges Juskonferanse 2024 nylig, der hun blant annet forklarte EØS-rettens krav til gjennomsiktige forbrukervilkår. Med en masteroppgave på omtrent 60 sider, er Klem en av personene i Norge som virkelig har dykket ned i materien. Klem skrev oppgaven før EFTA-dommen kom i mai, men påpeker at disse i hovedsak følger EU-domstolens avgjørelser, som også har uttalt seg om ulike type rentereguleringsvilkår i låneavtaler.

– Hva er din konklusjon, er standardvilkårene for renteendringer i forbrukeravtalene hos norske banker gjennomsiktig nok?

– Holdt opp mot EU-domstolens uttalelser, som EFTA-domstolens uttalelser reflekterer, virker det ganske klart at norske renteendringsvilkår ikke oppfyller kravet, sier Klem til BankShift.

EFTA-domstolen konkluderer blant annet i sine uttalelser med at vilkårene for at bankene kan endre renten, ikke er gjennomsiktige i direktivets forstand. Disse vilkårene er relativt like her i Norge. 

– I Norge og Island er det vanlig at vilkår om flytende rente i låneavtaler gir banken mulighet til å endre lånerenten underveis i avtaleperioden på bakgrunn av interne vurderinger, sier Klem.

– Normen i resten av Europa derimot, er at flytende rente i låneavtaler knyttes opp mot forhåndsbestemte referanser eller indekser, som for eksempel EURIBOR. Lånerenten vil fortsatt flyte, men banken kan ikke selv påvirke hvordan, legger hun til.

Må være tydelig nok

Klems oppgave viser til at gjennomsiktighet er et viktig moment i forbrukeravtaledirektivets urimelighetssensur, som Klem også viser til at EFTA-domstolen understreker i sine uttalelser. Hun påpeker at både gjennomsiktighetsvurderingen og urimelighetsvurderingen må gjøres i tråd med EU- og EFTA-domstolens uttalelser. I saken om de islandske vilkårene fant EFTA-domstolen at vilkårene ikke var «tilstrekkelig klare», fordi vilkårene åpner for at banken kan endre lånerenten ut ifra en rekke faktorer som går ut ifra interne vurderinger.

– EU-domstolen har vært tydelige på at renteendringsvilkår skal sette forbrukeren i stand til å forstå den konkrete måten renten beregnes på, fordi dette er nødvendig for at forbrukeren skal kunne forutse hvilke økonomiske konsekvenser vilkåret kan få. EFTA-domstolen understreker at vilkår om flytende rente skal gjøre det mulig for forbrukeren å kontrollere bankens rentejusteringer opp mot rentevilkåret. Det er dette som er det sentrale, sier Klem.

Og her oppstår problemet. Om dagens renteendringsvilkår ikke er rimelige etter direktivet, må det vurderes endringer.

– For at det skal være mulig å kontrollere bankens renteendringer, må de ulike faktorene som gir banken adgang til å endre lånerenten være objektive, sier Klem. 

Flere andre på Juskonferansen påpekte at en av forskjellene det ville gitt det norske bankmarkedet, er at en renteheving ville truffet forbrukerne i sanntid, uten «lag-effekten» bankene har i dag, ettersom man må varsle en renteheving seks uker i forveien i Norge. Andre påpeker også at dette ville betydd dyrere lån for forbrukere.

– Etter å ha vist til at de islandske renteendringsvilkårene ikke er kontrollerbare for forbrukere, uttaler de at vilkårene dermed også er egnet til å skape en betydelig skjevhet i avtaleforholdet, og at ugjennomsiktighet er et betydelig argument for at disse vilkårene er urimelige etter direktivitet, sier Klem.

Hvilken løsning som er mest gunstig for forbrukerne, og hva bankmarkedet burde ha, etterlater derimot Klem til økonomene å svare på. Men hun tror det ville vært en fordel om forbrukere kunne forutse hvordan bankene kan endre lånerenten, uten å måtte stole på at banken gir forbruker en konkurransedyktig rente.

– Selv om du kan si opp låneavtalen og bytte bank, så vil jo også banken etter den nye låneavtalen ha spillerom til å endre lånerenten kort tid etter avtaleinngåelsen. Måten vilkårene er utformet på gjør det vanskelig å vite hvilken bank som faktisk vil gi deg en konkurransedyktig rente, sier hun. 

Tidligere saker i EU-domstolen

Klem forteller videre om hvilke rettsvirkninger man kan få av urimelige avtalevilkår, og viser som et eksempel til saker (forente saker C-154/15, C-307/15 og C-308/15 Gutierrez Naranjo) hvor EU-domstolen slår fast at forbrukeren skal stilles som om det urimelige vilkåret aldri har eksistert. Det betyr at forbrukeren skal få tilbakebetalt det som er betalt for mye gjennom låneperioden som følge av det urimelige avtalevilkåret. Videre vil den opprinnelige renten bli stående ut låneperioden. Tok forbrukeren for eksempel opp lånet da renten var på 1 prosent, så skal lånerenten forbli på 1 prosent.

Videre henviser Klem til en annen sak fra EU-domstolen, C-520/21 Bank M. Saken gjaldt en polsk valutalånsavtale som var indeksert etter sveitsiske franc. Den polske domstolen hadde kommet til at konverteringsvilkåret var urimelig, men stilte spørsmål om hva som var virkningen av dette. Til dette svarte EU-domstolen at det ikke var relevant at en tilsidesettelse av det urimelige vilkåret medfører at forbrukeren i praksis fikk et «gratis» lån. EU-domstolen understreket også at argumentet om at de finansielle markeders stabilitet heller ikke er relevant for tolkningen av forbrukeravtaledirektivet.

Klem påpeker at Norge er bundet av forbrukeravtaledirektivet gjennom EØS-avtalen, og at urimelighetssensuren er gjennomført i avtaleloven § 36. Når vilkår da faller innenfor direktivets område, som for eksempel renteendringsvilkår i låneavtaler, så må urimelighetsvurderingen etter § 36 gjøres i tråd med direktivet.

Forbrukere vil rette tilbakebetalingskrav

Til tross for klare retningslinjer fra EU-domstolen, er forbrukeravtaledirektivets krav om gjennomsiktige avtalevilkår nesten fullstendig oversett i norsk rett, forklarer Klem.

Dermed står Klem igjen med følgende konklusjon:

– Norske renteendringsvilkår er sannsynligvis i strid med EØS-retten fordi de ikke er tilstrekkelig klare. Til syvende og sist blir dette imidlertid opp til norske domstoler å avgjøre.

Og hun regner med å se saker som går på urimelige renteendringer i norske domstoler i nærmeste fremtid.

– Det har blitt rettet klager mot norske banker etter EFTA-uttalelsene kom, så det er sannsynlig at norske domstoler vil ta stilling til dette spørsmålet. Dersom domstolen konkluderer med at norske rentereguleringsvilkår er urimelige, vil svært mange forbrukere få tilbakebetalingskrav mot sine banker. Det kan bli dramatisk, sier Klem.