Partner i BAHR uenig i at EFTA-uttalelsene vil få konsekvenser: – Må starte med å se på de konkrete lånevilkårene som benyttes av norske banker

Etter at EFTA-domstolen gikk ut med sine rådgivende uttalelser om islandske bankers renteendringsklausuler, er spørsmålet om også norske klausuler er urimelige og om norske boliglånsavtaler dermed er i strid med boliglånsdirektivet i EØS-avtalen.

Partner og advokat Markus Nilssen i BAHR har sin ekspertise innen bank og finans, kapitalmarkeder og finansregulatorisk. Han vurderer EFTA-uttalelsene annerledes enn Forbrukertilsynet, og mener norske renteendringsvilkår ikke er urimelige.

– EFTA-dommen bygger på EU-rett som skal sikre rimelige vilkår i forbrukeravtaler. Hva som er et rimelig vilkår må vurderes konkret i hver sak, og vurderingen må ta utgangspunkt i konteksten for den konkrete avtalen. Et vilkår i en norsk låneavtale skal ikke anses ugyldig bare fordi EU-domstolen har uttalt at et lignende vilkår i en låneavtale inngått av en forbruker i et annet EU-land kan være urimelig. Det blir derfor litt for enkelt å si at EFTA-domstolens avgjørelse medfører at rentejusteringsklausuler i norske låneavtaler er ugyldige, sier Nilssen til BankShift.

– Det er heller ikke sånn at EFTA har sagt at de islandske avtalene er urimelige. Dette er et spørsmål som de islandske domstolene skal ta stilling til, legger Nilssen til.

Derfor mener han at både Forbrukertilsynet og advokatfullmektig Klem tar feil utgangspunkt når de legger frem sine synspunkter på de norske lånevilkårene.

– Jeg mener det blir feil å hoppe rett inn i forbrukerdirektivet og EU-domstolens tolkning av dette. Man må starte med å se på de konkrete lånevilkårene som benyttes av norske banker og bakgrunnen for at disse er utformet slik de er. Deretter kan vi holde vilkårene opp mot EØS-retten og EFTA-domstolens uttalelser og spørre oss om de norske vilkårene er urimelige i juridisk forstand. Jeg mener jo da at de ikke er det, sier Nilssen.

Mener norske boliglån ikke er flytende

Partneren i BAHR legger så frem flere grunner til hvorfor dagens renteendringsvilkår ikke er urimelige.

– Først og fremst, så er ikke de lånene vi kaller for flytende, egentlig flytende i tradisjonell forstand. Det er jo egentlig et fastrentelån hvor renten kan endres gjennom lånets løpetid etter avtale mellom banken og lånetakeren. Flytende rente, derimot, er en rente som flyter i takt med endringer på underliggende variabler som partene i avtalen ikke har kontroll over. 

– Derfor mener jeg det er mulig at en norsk domstol sier at forbrukeravtaledirektivet og avgjørelsen fra EFTA-domstolen ikke har noe å si for renteendringsvilkårene som benyttes i Norge, sier Nilssen.

Flere grunner til å ikke følge EFTA-uttalelsene

Om dette ikke blir tilfellet, mener Nilssen det finnes flere grunner til at vilkårene må anses som rimelige. Blant annet ved å se på det norske bankmarkedet og konkurransen som finnes der.

Han viser til tall hentet fra European Commission sin undersøkelse i 2022 og Forbrukerrådets undersøkelse i 2023. Her kommer det frem at andelen personkunder som har byttet bank i Norge i 2022, var syv prosent. Det er omtrent samme nivå som Nederland, Sverige og Danmark hadde over en femårsperiode mellom 2017 og 2022, på henholdsvis åtte, syv og seks prosent.

Nilssen viser så videre til at Norge har den laveste utlånsmarginen blant disse landene i 2023.

– I Norge har vi laget et system hvor det er lett og billig for kundene å bytte bank, samtidig som bankene har frihet til å foreslå saklig begrunnede renteendringer i lånets løpetid. Konkurransen mellom bankene og kravet til saklig grunn forhindrer bankene i å misbruke denne friheten, og den sterke konkurransen om boliglånskunder kommer kundene til gode. Det er ingen som har problematisert dette før, heller ikke da ny finansavtalelov kom på plass for tre år siden. Men nå skal det plutselig være et problem? Spør Nilssen.

Historien bak dagens vilkår

På scenen under årets Juskonferanse i regi av Finans Norge viste også Nilssen til historien bak regelverket vi har i dag.

I 1984-1988 var det forhandlinger mellom Forbrukerombudet og Bankforeningene/Norges Postsparebank. Året etter ble det enighet om en omforent rentereguleringsnorm mellom Forbrukerombudet og banknæringen, og en rammeavtale kom på plass.

I 1999 fikk Norge sin første finansavtalelov, med regler om rentejusteringer som var basert på rammeavtalen mellom Forbrukerombudet og banknæringen. Da den nåværende finansavtaleloven ble vedtatt i 2020 ble rentejusteringsmodellen videreført, men med en klargjøring av at rentejusteringer kunne avtales gjennom passivt samtykke.

– En rentejustering er en avtale som inngås mellom banken og forbruker. Når banken skriver til forbrukeren at renten foreslås oppjustert, så kan forbruker si nei til det. Blir man ikke enig om noe annet, kan banken si opp avtalen. Svarer derimot ikke forbrukeren, telles det som passivt samtykke fra forbrukeren. Forbruker kan uansett flytte lånet sitt til en annen bank når som helst, som vi igjen ser at det gjøres i Norge, sier Nilssen.

– Det er heller ikke gitt at utlånene blir billigere for kundene hvis bankene går over til en modell med flytende rente basert på en ekstern indeks. Så myndighetene bør tenke seg om før de tvinger igjennom en annen modell. Vi har et effektivt og konkurransepreget utlånsmarked i Norge i dag, og man bør ikke kaste babyen ut med badevannet, for å si det sånn, legger han til.

– Men er du enig i at vilkårene er generelle, og kan være vanskelig å forstå for en forbruker?

– Det kan tenkes at enkelte vilkår kan strammes litt opp for å gjøre de klare og mer forståelig, men det bør skje i nært samarbeid med myndighetene som jo har gitt OK til de vilkårene som brukes i dag, sier Nilssen.

Ser ikke konsekvenser for bankene

Når det kommer til konsekvenser av eventuell ugyldighet, er Nilssen klar på at han ikke tror det vil gå så langt som andre har uttalt i media. Han tror ikke norske domstoler vil underkjenne dagens rentejusteringsklausuler under henvisning til EØS-retten og EFTA-domstolens uttalelser fra de islandske sakene.

– Jeg tror ikke norske domstoler kommer til å tilkjenne en forbruker hundretusenvis av kroner fordi det ut fra lånevilkårene var vanskelig for kunden å forutse hvilke omstendigheter som kunne gi banken grunnlag for å foreslå en økning av utlånsrenten. Kravet om saklig grunn og utfyllende informasjonsplikt fra bankens side, kombinert med kundens adgang til bankbytte, gjør at den norske boliglånsmodellen er rimelig totalt sett. Når vi ser at mer enn 95 prosent av norske lånetakere velger lån med flytende rente, så viser vel dette at kundene også synes dette er det beste alternativet, avslutter Nilssen.