MENING
«Konkurransetilsynet fortsetter en streng fusjonskontroll»
I en kronikk på konkurransetilsynets hjemmesider skriver konkurransedirektøren at EU vurderer å justere kontrollen av oppkjøp og foretakssammenslutninger. Hun mener at vi må tenke gjennom hvordan vi i Norge håndterer de store og sterke.
EU vurderer å justere kontrollen av oppkjøp og foretakssammenslutninger. Vi må tenke gjennom hvordan vi i Norge håndterer de store og sterke.
I DN beskriver Varg Lukas Folkman en politisk debatt i EU som kan legge føringer for kontrollen av oppkjøp og fusjoner. I mange land vil nasjonale "champions" – store foretak typisk med sterke koblinger til staten – befeste en posisjon som markedsdominerende. Det kan handle om at de får favoriserende reguleringer, særlige fordeler i forbindelse med offentlige innkjøp, direkte eller indirekte statlig støtte, eller tilgang på finansiering, for eksempel på grunn av eksplisitte eller implisitte statlige garantier.
Folkman peker på mulige europeiske ambisjoner om "å fostre europeiske selskaper store nok til å kunne konkurrere med amerikanske og kinesiske giganter". Tilhengerne av en slik politikk vil heie på de store. Fra mitt perspektiv, gir signalene grunn til bekymring for utviklingen i Europa, både når det gjelder særfordeler og store foretaks ønsker om å kjøpe konkurrenter. En slik trend vil ramme både næringsliv og vanlige folk, fordi svekket konkurranse blant de store fører til høyere priser.
Det er noe mindre grunn til bekymring når det gjelder situasjonen i Norge. I norsk sammenheng er det stort sett gjengs oppfatning at store foretak ikke skal ha særfordeler for å vokse seg større. Foretak med statlig eierskap vil åpenbart ha sterke koblinger til staten, og typisk betyr det risiko for konkurransemessige fordeler. Men i norsk sammenheng er vi mer vant til å skille mellom statlig eide foretak som i hovedsak er konkurranseutsatt og de som ikke skal være det, og det kan ha gjort oss noe mer bevisst de store aktørenes mulige fortrinn: Skal de konkurrere i et marked, kan de ikke samtidig ha monopol-fordeler, selv om de er eller har vært forbundet med ansvar for kritisk infrastruktur, sikkerhet eller helsetjenester.
Særfordeler er ingen selvfølge for de fleste store norske, slik det er i mange land. Ser vi på for eksempel Posten eller Mesta, er det tydelig at foretakene ser grunn til å holde seg konkurransedyktige, enten det skyldes konkurransepress i Norge eller fra utlandet. Fra oss som håndhever konkurransereglene, er det ingen privilegier forbundet med statlig eierskap. Regelverket gjelder like mye for disse som for andre store 'norske champions' som for eksempel Orkla eller Schibsted.
Det store selskaper må være obs på, enten de er statlig eid eller ikke, er konkurransereglene om utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling. Enten det handler om måten prisingen foregår på, vertikale fordeler som konkurrenter ikke kan skaffe seg, eller annen atferd som gjør det vanskelig for kundene å skifte til en konkurrent, skal det lite til for foretak med stor markedsmakt å begå denne typen lovbrudd.
Kontrollen av markedsdominans handler dessuten om begrensninger på hvilke andre bedrifter store foretak kan få kjøpe. Tilsynet skal forby oppkjøp som i betydelig grad vil hindre effektiv konkurranse, særlig dersom en dominerende stilling skapes eller styrkes. Konkurransetilsynet i Norge fører en effektiv fusjonskontroll, men de norske reglene inneholder ingen føringer for hvordan foretakene kan vokse utenlands. EUs fusjonskontroll vil selvsagt gjelde i Europa, men konkurransekontrollen hjemme står ikke i veien for at norske champions kan vokse seg store i internasjonal sammenheng.
I Norge heier vi på de som gjør det bra, men vi kan ikke la store foretak få bli monopolister. Statlig eierskap betyr gjerne at profitt går til felleskapet, men hvis det også følger konkurranseproblemer og svekkede insentiver til innovasjon er nettogevinsten negativ. Hjelper vi de store for mye gjør de det typisk dårlig i konkurransen internasjonalt. Utvidede muligheter for giganter i EU, bør tilsi at vi i Norge fortsetter en eierskapspolitikk som støtter opp under konkurranse og at Konkurransetilsynet fortsetter en streng fusjonskontroll.
Hvorvidt de politiske vindene i EU endrer kurs, er uklart. Et signal som går i motsatt retning, er at EU-kommisjonen er ventet å komme med retningslinjer som vil tydeliggjøre hvordan tilsyn i Europa bør håndheve reglene om misbruk av dominans. Hvis det forbedrer håndhevingen på dette feltet, vil det bidra til å fremme konkurransen i europeiske markeder med mye markedskonsentrasjon, og det er positivt både for norsk konkurransekontroll og for store norske aktører som vil ekspandere utenlands.
Uavhengig av hvordan de europeiske vindene blåser, for store norske aktører er det viktig at vi lar markedsmekanismene få virke. Rammevilkår som fremmer konkurranse og effektiv konkurransekontroll betyr at selv de store blir utfordret og må holde seg i form – og fortsetter å gjøre seg fortjent at de heies på.
