SVINDEL
Kunden får alltid erstatning for denne svindelen - DNB uenig
Såkalte «sikker konto»-svindler brer om seg, og én svindel-sak legger føringen for hvordan alle slike saker avgjøres i Finansklagenemnda. Svindlene tvinger frem spørsmålet: er en transaksjon autorisert hvis man ikke forstår hva som skjer?
Publisert
Sist oppdatert
I Finansklagenemnda har det i sommer dukket opp en rekke svindel-saker som har flere fellesnevnere. Alle følger samme hendelsesforløp. Kunden får alltid medhold. Og alle nemndas avgjørelser lener seg på én sak mellom DNB og en gammel dame som ble frastjålet 400.000 kroner.
DNB-sak setter presedens
De såkalte «sikker konto»-svindlene følger et etter hvert kjent forløp: en kontohaver ringes opp av en som utgir seg for å representere en trygg institusjon, for eksempel en bank eller politiet. Svindleren advarer ofte, paradoksalt nok, om at kontohaveren er i ferd med å bli svindlet, og gir deretter beskjed om at kontohaver bør overføre eller vippse en sum til en såkalt «sikkerhetskonto». Dette er derimot ikke en sikkerhetskonto, men en svindel.
Felles for alle disse sakene er at kontohaveren får medhold i Finansklagenemnda når de ønsker å få tapet dekket av finansforetaket eller banken sin, men det er sjelden at avgjørelsen fattes enstemmig.
Og nemndas avgjørelse i alle sakene peker tilbake til DNB-saken fra april i år, med saksnummer 2024-309.
«IKKE AKSEPTERT»
I den første av disse «sikker konto»-sakene blir en DNB-kunde, en gammel dame, svindlet for 400.000 kroner av noen som utgir seg for å være fra Kripos. Nemndas avgjørelse i denne saken brukes deretter som rettesnor for alle andre «sikker konto»-saker i Finansklagenemnda, og setter dermed presedens for hvordan disse behandles i nemnda.
Til tross for at DNB offisielt ikke har akseptert nemdas avgjørelse om tilbakeføring, har de dekket tapet til kunden.
– Når vi sier at vi 'ikke har akseptert' nemndas avgjørelse, er det vår måte å signalisere at vi er uenige i beslutningen, sier Sebastian Claydon Takle, som er avdelingsleder i DNBs «financial cyber crime center».
– Likevel har vi valgt å tilbakeføre pengene til kunden, noe som i praksis betyr at vi har fulgt det nemnda har bedt om, selv om vi er uenig i vurderingen. Vår uenighet handler om en juridisk vurdering – skal banker pålegges å dekke slike transaksjoner? Vi har vært tydelige på at vi er uenig i nemndas avgjørelse, men likevel kompensert kundene våre.
Takle vedgår at jussen er komplisert, men mener sakene i sin enkleste form handler om hvorvidt kunden har bedt banken om å overføre pengene til en bestemt konto, med et bestemt beløp.
– Det er noe helt annet hvis kunden ikke gjør betalingen selv, men for eksempel tror de logger inn hos Skatteetaten og blir lurt til å gi fra seg penger uten å vite det, sier Takle.
Korrekt gjennomført eller ei?
Hvorvidt slike svindel-betalinger skal anses som «korrekte» eller ikke etter finansavtaleloven, er et vurderingsspørsmål. Leser man loven ordrett, er en betaling korrekt dersom kontonummer, dato og beløp overføres av banken som anvist av kunden.
Ifølge denne fortolkningen har de svindlede bankkundene gjennomført betalingen på en korrekt måte, og har ikke krav på å få dekket tapet av finansforetaket. Mindretallet i nemnda, altså de som står på foretakets side i disse sakene, lener seg på denne tolkningen. Dette er en vurdering også DNB og Takle stiller seg bak.
– Når det gjelder transaksjoner der kunden selv overfører penger, for eksempel i investeringsbedrageri, kjærlighetsbedrageri eller «sikker konto»-saker, mener vi at kunden er ansvarlig for transaksjonen, sier han. Han legger til at disse sakene i så måte er annerledes enn såkalte phishing-saker:
– Det er viktig å skille mellom to typer saker. Det er en forskjell mellom det at de kriminelle får deg til å gi fra deg sikkerhetsinstrumenter og så tar de pengene dine, slik de gjør i phishing-saker, eller om du frivillig gir fra deg pengene sine og overfører dem ut av kontoen selv, sier Takle.
Skillet vises ut
I den første av «sikker konto»-sakene, altså DNB sin sak, blir det henvist til Høyesteretts dom HR-2024-990-A i nemndas begrunnelse. Denne saken gjaldt hvem som hadde ansvar for en betaling etter svindel i form av sosial manipulering i et næringsforhold.
Nemnda refererer til en uttalelse i den aktuelle Høyesterett-saken, som er at «[s]tendig meir sofistikerte svindelmetodar viskar ut skiljet mellom autoriserte og uautoriserte transaksjonar».
Nemnda sier de mener at dette treffer kjernen i synes deres på «sikker konto»-sakene, og tilføyer at den ansatte hos kontohaveren i saken for Høyesterett, ble manipulert til å foreta noe som han visste var en reell betaling, mens forbrukeren i «sikker konto»-sakene nettopp ikke forstår at det gjennomføres en reell betaling.
Til tross for at en «sikker konto»-sak ikke enda har vært prøvd i Høyesterett, har ikke DNB planer om å gå rettens vei.
– Selv om vi er uenige med nemndas avgjørelse, har vi en høy terskel for å ta kundene våre til retten, sier Takle.
– Vi forstår at det får konsekvenser å ikke gjøre det, men det har også konsekvenser å møte kundene i retten, og det tar vi ikke lett på.
Stanset svindel for 1,5 milliarder
Pengene som går til de tunge kriminelle miljøene bak svindlene, er et stort samfunnsproblem. Takle viser til undersøkelser i Sverige, som avdekker at de organiserte kriminelle der har økonomisk kriminalitet som hovedinntektskilde, ikke narkotika. Derfor legger DNB store ressurser på å utdanne og informere kundene sine rundt svindel.
– Det er belastende for kundene å bli utsatt for bedrageri, og vi tar det på alvor. I fjor stoppet vi 1,5 milliarder kroner i bedrageri, av totalt 1,8 milliarder, forteller Takle.
Dette gjelder saker hvor kunden allerede er bedratt og har overført penger, men DNB har oppdaget at noe virker mistenkelig og stanset transaksjonen.
Takle sier at DNB informerer gjennom media, presentasjoner, samarbeid med politiet og Telenor, men legger til:
– Når kunden selv ber om en overføring og autoriserer den, er spørsmålet om det er bankens ansvar å dekke tapet.
LES OGSÅ:
