RETTSAK
Tietoevry i retten: – Sparebank 1 motsier seg selv
Under prosedyren i rettstvisten mot Sparebank 1 mente Tietoevry at motparten motsier seg selv.
Publisert
Ankesaken mellom Sparebank 1 Utvikling og Tietoevry nærmer seg slutten. Tietoevry sier de årlig taper noen 100 millioner kroner på avtalen og vil ha justert vederlaget. Hovedavtalen åpner for justering hvis det er en vesentlig endring i forutsetningene for avtalene. Under Tietoevrys prosedyre mente advokat Halvor Manshaus at Sparebank 1 motsier seg selv.
– På den ene siden mener Sparebank 1 Utvikling at endringene ikke er vesentlig nok. På den andre siden mener de at justeringen er for høy. Så Sparebank 1 motsier seg selv, kommenterte Manshaus i retten.
Kjernebankleverandøren har tidligere anbefalt retten at vederlaget bør justeres med 299,2 millioner kroner for i fjor. Det totale vederlaget alliansen betalte til kjernebankleverandøren det året var på 581,4 millioner kroner. Tietoevry vil også ha justering for 2023 og den resterende avtaleperioden. Som argument for justeringen har Tietoevry pekt på at det har vært en prisøkning utover normalen innenfor inflasjon, IT-kostnader og lønninger, samt at Sparebank 1 har påført Tietoevry merkostnader ved økt bruk og belastning av selve bank-plattformen. Sparebank 1 mener at endringene ikke er vesentlig nok. Bankalliansen skal prosedere på rettens siste dag.
Uenig med tingretten
Det var Sparebank 1 Utvikling som saksøkte Tietoevry, og vant full seier i Oslo tingrett. Tietoevry har anket deler av dommen. Sentralt for Tietoevry er rettens kompetanse eller mulighet til å håndheve kontrakten mellom partene. Tingretten mente den ikke hadde mulighet til å gjøre det. Tietoevry mener at retten kan håndheve avtalen.
I hovedavtalen fra 2007 er det en sikkerhetsventil som sier at vederlaget i avtalen skal kunne reguleres dersom det foreligger vesentlige endringer, herunder ved følgende:
«3.7 g) Vesentlige endringer i forutsetningene for avtalen med kunden som på en vesentlig måte forrykker balansen i grunnlaget for fastsettelsen av partenes ytelser, hvoretter årlig pris skal reforhandles.»
I retten poengterte Manshaus at formuleringen er en innstramming fra tidligere avtaler som har åpnet for at den årlige prisen kan reforhandles ved vesentlige endringer. Det ble også pekt på at Sparebank 1 Utvikling ville fjerne punktet fra avtalen da den ble skrevet i 2007, men at punktet var et absolutt krav fra Tietoevrys side ettersom det er snakk om en langvarig avtale på et område der det kan skje store endringer i kostnadsbildet på kort tid.
– I en slik langvarig avtale må det være en sikkerhetsventil hvis forutsetningene endres vesentlig, sa Manshaus.
Ettersom Sparebank 1 Utvikling har avvist alle forhandlinger om prisjustering, så mener Tietoevry at retten må fastsette vederlaget.
Kan endres uten en sikkerhetsventil
Sparebank 1 Utvikling mener at 3.7 g ikke kan håndheves av retten og hvis lagmannsretten kommer til samme konklusjon, mener Tietoevry at retten likevel kan endre vederlaget etter avtalelovens paragraf 36 om urimelige avtaler og læren om bristende forutsetninger.
– Som vi vet er det en høy terskel for at den paragrafen skal gjelde mellom profesjonelle parter. Men i vårt tilfelle må 3.7 g som viser at partene allerede har åpnet for regulering senke den terskelen betydelig, sa advokat for Tietoevry, Andreas Johansen, under prosedyren.
Han forklarte at det er lite rettspraksis på rettstvister som den mellom Tietoevry og Sparebank 1. Det finnes noen dommer på lange kontrakter som strømleveranse, men Tietoevry mener at deres kontraktsforhold er mye mer avansert en leveranse av en enkelt ting som strøm.
– De fleste uenigheter i komplekse partnerskapsforhold blir løst utenfor retten, spekulerte Johansen.
Likevel peker de på en høyesterettsdom fra 80-tallet som kan være relevant. I den saken delte to borettslag på regningene for fjernvarme. Betalingene ble justert etter kvadratmeter, men da det ble installert målere, så ble det klart at det ene borettslaget brukte mye mer varme enn det andre. I det tilfellet ble prisen justert, selv om det ikke fantes en reforhandlingsklausul eller sikkerhetsventil i avtaleforholdet.
Tietoevry mener også at avtalen mellom Sparebank 1 Utvikling og Tietoevry har en skjerpet lojalitetsplikt på grunn av det komplekse forholdet mellom partene. Og at det forplikter Sparebank 1 til å ha reelle forhandlinger etter punkt 3.7 g.
Ville ha en benchmarking
I hovedavtalen er det beskrevet at det skal gjennomføres en benchmarking mellom prisene til Sparebank 1-bankene og tilsvarende banker. Det har aldri blitt gjennomført, og Tietoevry ønsket å gjennomføre en. Bankalliansen var ikke interessert, da de mente at benchmarking kun skulle gjøres til deres fordel. Tietoevry på sin side mente at den kunne brukes i forbindelse med en justering av deres vederlag.
– Er benchmarking en god metode for Tietoevry å justere vederlaget etter?
– Det kan være relevant å sjekke hvilke priser de andre har i markedet, svarer Manshaus etter at rettsdagen var over.
I stedet for en benchmarking har Tietoevry engasjert KWC som har laget en rapport for å dokumentere tapene som kjernebankleverandøren har.
– Hvorfor hadde dere ikke en slik rapport før dere gikk i tingretten?
– Vi hadde mye dokumentasjon i tingretten, men retten mente det ikke var nok. Nå har det gått mye tid og mange av tapspostene har gått fra prognoser til realiserte tap, og dette beskrives i rapporten, svarer Manshaus.
Rapporten er konfidensiell og er kun diskutert for lukket rett.
– Kommer andre kunder hos Tietoevry til å få innsyn i rapporten?
– Nei, rapporten er spesifikk for kostnadene knyttet til Sparebank 1-bankene. Det er ikke naturlig å dele den med andre kunder, svarer Manshaus.
Fortsatt uenig om opsjoner
Det er også uenighet om en tilleggsavtale fra 2016 som gir Sparebank 1 Utvikling rett til å utvide opsjonene tilsvarende forsinkelsene knyttet til leveransen av en kjernebankfornyelse. Den opprinnelige opsjonsperioden varer ut 2029 og den utvidede opsjonsperioden har til nå vært anslått til utgangen av 2034. Etter prosedyren forklarte Manshaus at Tietoevry mener at den delen av avtalen er oppgjort.
– I tillegg er selve prosjektet og leveringsmetodikken endret så mye at avtalen fra 2016 ikke er et relevant styringsverktøy, sier Manshaus til BankShift.
Tingretten fastslo at Sparebank 1 hadde rett på opsjoner ut 2029. Den delen av dommen er ikke anket og er rettskraftig.
